Sommer, prokastinering og tanker om landet med det rare i...

Hjemme... På Stuve. På Biri. I Norge. I Europa. Fortsatt på den norlige halvkule da. Det er en lettelse.
Det er merkelig å være hjemme, uvirkelig og fantastisk. Tiden har stått stille, og hele året i Costa Rica virker så fjernt, langt borte og helt ute av konsept og realitet. Utfordringen med å prøve å veve sammen de to tilværelsene blir virkelig satt på prøve. Det som har vært mest behjelpelig har vært å ha folk hjemme (fra skolen). Har vært så heldig og hatt både Elvira og Carl her, venter på at Sondre og Alexis stikker nesene innom også. Det blir så enklere for folk rundt meg å forstå, tror jeg. Eller kanskje det bare er enklere for meg å godta at det er slik, kanskje det er bare jeg som tror det... Jaja. Venner og familie og en svart og meget tung sky med arbeid henger over hodet mitt. Dette er truly sommer av prokastinering. Jeg tillater meg selv å stresse over arbeid og koser meg med venner og familie i steden for. Kræsjer litt med alle mine ambisjoner om å komme inn på gode skoler osv. Men skal være litt tico og bare skrike ut "Pura Vida" og leve livet til jeg dør av dårlig sammvittighet og sitter oppe ett par netter og blir ferdig. .. Som vanlig.
Costa Rica og UWCCR er et kapittel i boken om livet mitt, som bare venter på å bli skrevet ferdig. Jeg gleder meg veldig til å dra tilbake, selv om det blir litt klump-i-halsen opplevelse. I å med at det kommer til å bli den første gangen det faktisk går opp for meg at andreåringene IKKE kommer tilbake. Kommer til å bli ganske forferdelig. Mange mennesker som betyr så alt for mye for meg. Heldigvis har jeg fortsatt mange mennesker der som betyr mye for meg, og sammen skal vi nok klare oss. Førsteåringene kommer jo også! Nye bytter og venner. Mohaha.

Blir rart å dra hjemmenfra om en måneds tid. Kommer ikke hjem før om ett år. Og det er lenge. Veldig lenge. Etter eksamen blir det backpackingtur til Sør Amerika på meg. Skal bli dritfett. Men forferdelig skummelt og farlig. Har farget håret mørkt nå da. Så kanskje ikke alle legger merke til den uskyldige blonde jenta så godt. Nei, det var naivt av meg. Må passe meg. Skal nok overleve. Må bare ta noen forhåndsregel og følge mitt steinharde instink! Jada, blir nok bra, jeg er positiv. Det handler om å være litt tørst på livet, satse og tørre.

Nå er det sent, og jeg må på jobb klokka sju i morgen tidelig. Vaske gamle rumper og ha den samme samtalen 10 ganger til den lille dement-gjengen på jobb. Koselig da, det er det jo :)

Okey, hasta la vista og viva la vida loca!
Nos vemos amigos. Go hit the beat....