Yo soy the never ending summer breeze

Yo soy the four seasons 

Yo soy the warmth of my friends

Yo soy the sound of my brothers guitar playing

Yo soy the joy in my dad's laugh 

Yo soy the consequences of letting go

Yo soy the taste of bittersweet in the end

Yo soy the sweat in a drumbeat

Yo soy the emptiness in missing someone

Yo soy the strength of my mother

Yo soy the winner of a lottery

Yo soy the risk in humbleness

Yo soy the smell of rain

Yo soy the love for Latin America

Yo soy from green valleys and new cut grass

Yo soy from the reality in living to lives

Soy UWC

Soy Norway

Soy Ida

In this quiet little place

I can't remember having known a different pace

In this quite little place

I can surrender to the beauty of it's face

And now everything I see

Whether it's an airplane or a tree

It makes me wonder

About the things I must have missed

And the chains around my wrists 

They are no longer

In this quite little place

I can't imagine what it's like to be back home

Where they care about what time it is

And spend their days answering the phone

And now everything I feel

Whether it's fiction or it's real

It's so much clearer 

Like the color of this light

It seems more dangerous and bright

But I don't fear her

And slowly it fades, I'm back in the race

I have to fight it, I know

I don't want to go away

In this quite little place

You run your fingers through my hair and whisper "hey"...

And no matter how I try

I can't seem to think of anything better to say

Me voy...

Back to the beginning.
Lørdag den 23 august returnerte jeg til Costa Rica, San Jose, Santa Ana. En mektig følelse av savn, glede og nervøsitet fyller meg i det flyet fra New York suser inn over det lille landet Costa Rica. Fuktigheten slår deg i ansiktet og den jetlaggen river deg i kroppen, noe som får det meste til å gå rundt. Etter immigration og customs sklir jeg og reisefølget ut i ankomsthallen, hvor det alltid er en merkelig stor mengde mennesker.. Selv om halvparet er masete taxisjåførere og andre slitsomme og masete mennesker som forgjeves prøver å få kontakt og spise deg levende. Vi kommer oss helskinnet gjennom og blir stående litt hjelpesløse alene og ikke vet helt hva vi skal gjøre utenfor. Så plutselig hører jeg noen skrike navnet mitt, og jeg får en horde finner hoppende på ryggen min. Latter, klemmer og en stor følelse av takknemlighet klarer å fylle hele den triste lille ankomstplassen. Vi venter en times tid på det neste reisefølget, før skolebussen kommer og henter bagasje og oss. Folk skravler i ett sett, og det hele er i grunn ganske overvelmende. En pirrende følelse å kjøre gjennom Santa Ana, og i det fjerne syne den røde porten vår. Ett smårørende øyeblikk da vi møtte portvakten, som jeg forsåvidt aldri i mitt liv har sett smile. Og jadda, på den rar måte var vi glade for å se han også.

Det har vært veldig rart å komme tilbake. Det å på 24 timer snu livet på hodet, reise fra alle, skaper alltid en blandet følelse av frykt og selvstendighet. Verden er mikroskpopisk, og så forferdelig udefinerbar. Jeg har aldri hatt en så sterk følelse av å vært kjent i noe så ukjent. Og selv om jeg har burkt ett helt år av livet mitt her, føler man seg fortsatt så ydmyk. Det har vært helt INCREDIBLE å se alle sammen igjen. De betyr virkelig så mye for meg.

Nå er klokka 06.31 på morgenen. Det er alltid noen fordeler med å ha jetlag. Jeg falt i koma i går kveld, etter å ha sovet 4 sammenhengede timer dagen før, og med en innlagt tidsforskjell på åtte timer. Ellers har jeg innstallert meg på rom, og kjøpt nytt sengesett og ett veldig stort og fint håndlke. Klokken ni i dag skal vi ha møte med Carey, vår akademiske koordinator og Mauricio, vår lille rektor. Folk begynner å komme, og rommene fylles sakte men sikkert opp.
Rommet mitt i år består av Seniors: Ida (Norway), Liza (Kosovo) og First Year: Miss ukjent (Ghana). Foreløpig er jeg alene.
Himmelen er blå ute og sola begynner å titte over åskammene her inne i Central- Valley. Det er grønt og frodig og mange varmegrader. Det er godt å være tilbake. Jeg er priviligert som får lov til å være med på alt dette.

Til alle der hjemme: Jeg savner dere, og tusen takk for en veldig fin sommer.

Chao!

Sommer, prokastinering og tanker om landet med det rare i...

Hjemme... På Stuve. På Biri. I Norge. I Europa. Fortsatt på den norlige halvkule da. Det er en lettelse.
Det er merkelig å være hjemme, uvirkelig og fantastisk. Tiden har stått stille, og hele året i Costa Rica virker så fjernt, langt borte og helt ute av konsept og realitet. Utfordringen med å prøve å veve sammen de to tilværelsene blir virkelig satt på prøve. Det som har vært mest behjelpelig har vært å ha folk hjemme (fra skolen). Har vært så heldig og hatt både Elvira og Carl her, venter på at Sondre og Alexis stikker nesene innom også. Det blir så enklere for folk rundt meg å forstå, tror jeg. Eller kanskje det bare er enklere for meg å godta at det er slik, kanskje det er bare jeg som tror det... Jaja. Venner og familie og en svart og meget tung sky med arbeid henger over hodet mitt. Dette er truly sommer av prokastinering. Jeg tillater meg selv å stresse over arbeid og koser meg med venner og familie i steden for. Kræsjer litt med alle mine ambisjoner om å komme inn på gode skoler osv. Men skal være litt tico og bare skrike ut "Pura Vida" og leve livet til jeg dør av dårlig sammvittighet og sitter oppe ett par netter og blir ferdig. .. Som vanlig.
Costa Rica og UWCCR er et kapittel i boken om livet mitt, som bare venter på å bli skrevet ferdig. Jeg gleder meg veldig til å dra tilbake, selv om det blir litt klump-i-halsen opplevelse. I å med at det kommer til å bli den første gangen det faktisk går opp for meg at andreåringene IKKE kommer tilbake. Kommer til å bli ganske forferdelig. Mange mennesker som betyr så alt for mye for meg. Heldigvis har jeg fortsatt mange mennesker der som betyr mye for meg, og sammen skal vi nok klare oss. Førsteåringene kommer jo også! Nye bytter og venner. Mohaha.

Blir rart å dra hjemmenfra om en måneds tid. Kommer ikke hjem før om ett år. Og det er lenge. Veldig lenge. Etter eksamen blir det backpackingtur til Sør Amerika på meg. Skal bli dritfett. Men forferdelig skummelt og farlig. Har farget håret mørkt nå da. Så kanskje ikke alle legger merke til den uskyldige blonde jenta så godt. Nei, det var naivt av meg. Må passe meg. Skal nok overleve. Må bare ta noen forhåndsregel og følge mitt steinharde instink! Jada, blir nok bra, jeg er positiv. Det handler om å være litt tørst på livet, satse og tørre.

Nå er det sent, og jeg må på jobb klokka sju i morgen tidelig. Vaske gamle rumper og ha den samme samtalen 10 ganger til den lille dement-gjengen på jobb. Koselig da, det er det jo :)

Okey, hasta la vista og viva la vida loca!
Nos vemos amigos. Go hit the beat....

Det er i dag, også er det resten av livet...

Hola todos...

Livet surrer videre etter juleferie. Fant det forholdsvis vanskelig å returnere etter jul, sannsyneligvis fordi de to ukene hjemme var veldig fantastiske, takk til alle som bidro til det. Nå skal det være sagt at jul er en ganske "falsk" tid å dra hjem på, det er tiden hvor familie er i fokus, sterkt påvirket av herlig hjemmelagd mat, varme og SNØ! :) Hverdagslivet hjemme er nok en del kjedeligere på langtidsbasis enn livet er her i eksotiske Costa Rica.

Her i Costa Rica er det varmt, inne i dry season akkurat nå, med rundt 30 varmegrader midt på dagen og skjeldent regn, litt innlandsvind, men det tåler vi! Hjemlengselen var veldig strekt den første uken, men ble fort glemt etter skolen begynte for fullt, hvor det på ingen måte var tid til å furte over hjemme. Føler meg mer motivert dette semesteret, en veldig god følelse. Alle har begynt å snuse på Extended Essay topics og universiteter er nødt til å begynne å prioriteres. Jeg har bestemt meg for å ta SAT nå, så USA er et alternativ. Asia høres også spennende ut. Eller det jeg tror jeg har mest lyst til, London Business School. Mye hardt arbeid i møte da i så fall...

For et par helger siden, dro jeg og Elvira fra Finland til Manuel Antonio på vestkysten. Utrolig vakker strand. Skikkelig jentetur, med bare bading, soling og skravling. Jeg og Elvira er blitt veldig gode venner, og gjør det meste sammen... Begge er forholdvis gode eksempler på selvstendige, sterke og motiverte nordiske jenter (noe som vi begge er stolte av). Hun er en skikkelig smarting, som jeg tror jeg kan lære veldig mye av.

Vi har forresten en ond plan om å "invadere" Student Council, hvor hun går for Coordinator jobben og jeg sikter mot en posisjon in "the Secritary"... Kanskje vi faktisk får gjort noe med denne skolen!

Forrigje uke var det Prodject week, alle eleven ble sendt rundt omkring i Costa Rica i grupper for å drive firvillig arbeid for en uke. Jeg dro til Tortugero nasjonalpark og jobbet med Project Manatí (manaties er en type sjøku som er meget utrydningstruet i CR og generelt i Mellom- Amerika). Gruppen min bodde inne i jungelen, 200 meter fra en fantastisk lang stand så langt øye kunne se. Vi sov i telt og presset så mange som mulig inn i nasjonalparkvaktens hytte. Dagene bestod av å samle inn penger og opplyse turister om problemene rundt disse dyrene, orgaiserte aktiviteter med barn fra landsbyen, malte en mur, gravde opp ett manati skjellet og renset det, ryddet stranda for søppel og annet ruskrask og mye mer. Det var mye hardt arbeid, men veldig interessant og lærerikt. Tortugero er den eneste nasjonalparken i Costa Rica hvor du kommer deg til kun med båt gjennom jungelelver eller privat minifly fra San José. En veldig spennende og dyrerik øy, hvor jungel møter hav... Vi så masse aper, som praktisk talt bodde over hodet vårt, skilpadder, dovendyr, mer skilpadder, Caymans (krokodiller) og masse mer.. Tortugero kan også by på spennende turer dypt inn i jungelelvene, jaguarer og da Manities (som folk aldri ser... men de skal da altså eksistere). Biologene vi jobbet med fortalte at de kun har sett to manaties på to år, og de var begge døde. Pengene vi samlet inn i løpet av uken skal brukes til å kjøpe detecting equipment og undervannskameraer
Grunnen til at disse dyrene er truet er først og fremst pga den store fartselen i elvekanalene, hvor trafikken er veldig høy pga turisme. Andre grunner er forgiftning fra banan og ananas plantasjer lenger oppe på fastland. Stakkarslige dyr.

Ellers er livet på college bra, tror jeg skal stille for Student Coucil elections (som nevt tidligere), prøve å involvere meg mer og få mer innflytelse på avgjørelser tatt gjennom "the student body". Skal også prøve å bli med på MUN (Model United Nations) som arrangeres neste måned på en av de andre inernasjonale skolene her i området. Håper å finne ut av om jeg er interessert i arbeid i FN eller utenrikspolitikk generelt.

Håper det går bra med dere alle....

HELLE JEG SAVNER DEG!

Masse klemmer fra Ida