tirsdag 13. november 2007
Tiden som har gått...
Siden jeg som priviligert blogg- skriver har innsett at jeg er nødt til å skrive litt oftere, derfor vil jeg gi ett lite sammendrag av spennende ting som har tatt sted i livet mitt de siste månedene. Som turer, venner, skole og alt det der.
4. september 2007 ankom jeg Costa Rica sammen med co- year Sondre fra Bergen. Vi landet i San José, som er hovedstaten i dette lille landet, i ni-tiden etter over 18 timer med reising. I en ganske ekstrem tilstand av jet- lag ble vi møtt av en haug andre UWC- studenter, både førsteåringer og andreåringer. Vi klemte oss sammen i en miniversjon av en skolebuss, og hompet avgårde, latteren trillet og stemningen var høy i den lille bussen. Bussen kjørte en runde i Santa Ana, forstaden hvor skolen er lokalisert. Bussen ankom til slutt United World College of Costa Rica, stor jubel, til tross for at noen hadde vært på farten i opp til flere dager. Alle veltet ut av bussen, startet å hilse på folk og prøvde å organisere seg selv til en viss grad.
Det gikk en stund før ting roet seg (selv om ingenting roer seg her), pakket ut og sovet inn igjene de tapte timene. De første dagene gikk med på å bli kjent med folk, se seg rundt i byen, spise og sove. Etter en uke med "bli kjent aktiviteter" startet vi med språkkurs og hadde Language Level Exams. Det var utfordrende å prøve å komme seg inn i det nye systemet, og praktisk talt ALT var nytt. Det var varmt, maten bestod av bønner og ris med tilbehør, rommene var små, toalettene var ikke av standarene hjemme osv osv, og hjemlengselen krøp seg sakte med sikkert inn. Noe av det som var helt fantastisk derimot var menneskene, historiene, motet og initiativene. Det er det som fikk folk gående, og som ga oss den UWC følelsen som alle var på jakt etter. Ting er aldri som man forventer når man reiser jorden rundt, ting er aldri akkurat sånn man forestiller seg det, men det er en erfaring jeg ikke ville byttet ut for alt i verden.
Dagene gikk, og alle startet å velge fagkombinasjoner og CAS. Jeg endte opp med fordypning i kjemi, økonomi og historie og har som standar fag; engelsk A1 (førstespråk), spansk og matematikk. Alle fagen er ganske harde og kombinasjonen krever i seg selv en del timer.
Independence day kom (Costa Ricas nasjonaldag), alle masjerte med nasjonaldrakt og flagg... En veldig koselig dag hvor vi virkelig fikk vist frem skolen i sitt beste lys.
Så begynte kjøret; IB- programmet var i gang. Med fulgte lekser, prøver, lesing, oppgaveløsing, diskusjoner og stort sett, heldigvis, utrolig gode lærere. Jeg må bruke muligheten også til å kritisere det norske skolesystemet, når man kommer til steder som dette, innser jeg hvor ineffektivt det norske skolesystemet er. Jeg håper virkelig at den nye reformen redder oss, og klarer å løfte nivået. Norske studenter må virkelig jobbe hardt for å klare å henge med, ikke bare fordi en IB krever mye, men fordi en IB krever ett visst kunnskapsnivå, som norske studenter ikke er på høyde med.
Etter en stund med skole og slit dro alle på en camp langt oppe i fjellene, hvor vi skulle bli bedre kjent med hverandre, og utveksle forventinger og opplevelser så langt. Det var en fantastisk opplevelse, omgitt av nydelig natur og kule folk! To av bildene på siden er fra denne campen.
En tur på stranden har jeg også tatt meg tid til. Vi dro en gjeng første- og andreåringer til den Karibiske kysten, til en nasjonalpark kalt Cahuita. En lang herlig strand, korallrev, palmer, god og billig mat og nye oppelevelser. Vi tok buss fra San José klokken fem om morgenen, og ankom Cahuita i ti- tiden om morgenen. Bussen kostet rundt 30 kroner, og vi leide ett par veldig primitive rom på "Hotel de Fleur", eid av den høyeste Costaricaneren jeg noensinne har sett... Store deler av område rundt Cahuita og generelt Limon (delstaten) er bebodd av jamaicanere, så å ankomme Cahuita var som å reise inn i ett helt nytt land.
Vi slengte bagasjen inn i hotellrommene og løp til stranden.. Der ble vi, stort sett hele dagen og natten (hmm). Vi returnerte til skolen solbrente og uhvilte to dager senere. Hotellet kostet tilsammen 30- 40 kroner... Det var en ganske vannvittig tur, til en vannvittig pris!
Så var det tilbake på skolen, masse opplegg igjen. Dagene flyr virkelig fort her, og det er rart å sitte å tenkte tilbake, prøve å huske alt man har opplevd. Ukene har for lite timer, og det skjer noe absoultt hele tiden.
Helgene blir brukt på lekser, prating, god mat eller dansing (salsa, merengue eller reggaeton... ) Det er utrolig moro!
Forrigje helg var alle førsteåringene på en camp, hvor vi sov ute i telt. Det regnet, og tempereaturen krøp raskt nedover. Halvparten av førsteåringene er nå småsyke. Vi hadde gjørmekrig og ble skikkelig møkkete (skal prøve å legge ut noen bilder). Campen fikk oss vireklig til å binde bånd oss førsteåringer imellom. Det var selvfølgelig rart uten andreåringene, men allikevel veldig givende. Vi er en morsom gjeng med veldig forskjelllige kvaliteter.
Tiden tikker videre, og det er i dag kun en måned til jeg kan dra hjem til Norge.... Gleder meg til å komme hjem, men har også innsett at gjennom de to passerte månedene så har dette stedet også blitt ett hjem, hvor jeg har en del av den nye familien min.
Hasta luego ;)
4. september 2007 ankom jeg Costa Rica sammen med co- year Sondre fra Bergen. Vi landet i San José, som er hovedstaten i dette lille landet, i ni-tiden etter over 18 timer med reising. I en ganske ekstrem tilstand av jet- lag ble vi møtt av en haug andre UWC- studenter, både førsteåringer og andreåringer. Vi klemte oss sammen i en miniversjon av en skolebuss, og hompet avgårde, latteren trillet og stemningen var høy i den lille bussen. Bussen kjørte en runde i Santa Ana, forstaden hvor skolen er lokalisert. Bussen ankom til slutt United World College of Costa Rica, stor jubel, til tross for at noen hadde vært på farten i opp til flere dager. Alle veltet ut av bussen, startet å hilse på folk og prøvde å organisere seg selv til en viss grad.
Det gikk en stund før ting roet seg (selv om ingenting roer seg her), pakket ut og sovet inn igjene de tapte timene. De første dagene gikk med på å bli kjent med folk, se seg rundt i byen, spise og sove. Etter en uke med "bli kjent aktiviteter" startet vi med språkkurs og hadde Language Level Exams. Det var utfordrende å prøve å komme seg inn i det nye systemet, og praktisk talt ALT var nytt. Det var varmt, maten bestod av bønner og ris med tilbehør, rommene var små, toalettene var ikke av standarene hjemme osv osv, og hjemlengselen krøp seg sakte med sikkert inn. Noe av det som var helt fantastisk derimot var menneskene, historiene, motet og initiativene. Det er det som fikk folk gående, og som ga oss den UWC følelsen som alle var på jakt etter. Ting er aldri som man forventer når man reiser jorden rundt, ting er aldri akkurat sånn man forestiller seg det, men det er en erfaring jeg ikke ville byttet ut for alt i verden.
Dagene gikk, og alle startet å velge fagkombinasjoner og CAS. Jeg endte opp med fordypning i kjemi, økonomi og historie og har som standar fag; engelsk A1 (førstespråk), spansk og matematikk. Alle fagen er ganske harde og kombinasjonen krever i seg selv en del timer.
Independence day kom (Costa Ricas nasjonaldag), alle masjerte med nasjonaldrakt og flagg... En veldig koselig dag hvor vi virkelig fikk vist frem skolen i sitt beste lys.
Så begynte kjøret; IB- programmet var i gang. Med fulgte lekser, prøver, lesing, oppgaveløsing, diskusjoner og stort sett, heldigvis, utrolig gode lærere. Jeg må bruke muligheten også til å kritisere det norske skolesystemet, når man kommer til steder som dette, innser jeg hvor ineffektivt det norske skolesystemet er. Jeg håper virkelig at den nye reformen redder oss, og klarer å løfte nivået. Norske studenter må virkelig jobbe hardt for å klare å henge med, ikke bare fordi en IB krever mye, men fordi en IB krever ett visst kunnskapsnivå, som norske studenter ikke er på høyde med.
Etter en stund med skole og slit dro alle på en camp langt oppe i fjellene, hvor vi skulle bli bedre kjent med hverandre, og utveksle forventinger og opplevelser så langt. Det var en fantastisk opplevelse, omgitt av nydelig natur og kule folk! To av bildene på siden er fra denne campen.
En tur på stranden har jeg også tatt meg tid til. Vi dro en gjeng første- og andreåringer til den Karibiske kysten, til en nasjonalpark kalt Cahuita. En lang herlig strand, korallrev, palmer, god og billig mat og nye oppelevelser. Vi tok buss fra San José klokken fem om morgenen, og ankom Cahuita i ti- tiden om morgenen. Bussen kostet rundt 30 kroner, og vi leide ett par veldig primitive rom på "Hotel de Fleur", eid av den høyeste Costaricaneren jeg noensinne har sett... Store deler av område rundt Cahuita og generelt Limon (delstaten) er bebodd av jamaicanere, så å ankomme Cahuita var som å reise inn i ett helt nytt land.
Vi slengte bagasjen inn i hotellrommene og løp til stranden.. Der ble vi, stort sett hele dagen og natten (hmm). Vi returnerte til skolen solbrente og uhvilte to dager senere. Hotellet kostet tilsammen 30- 40 kroner... Det var en ganske vannvittig tur, til en vannvittig pris!
Så var det tilbake på skolen, masse opplegg igjen. Dagene flyr virkelig fort her, og det er rart å sitte å tenkte tilbake, prøve å huske alt man har opplevd. Ukene har for lite timer, og det skjer noe absoultt hele tiden.
Helgene blir brukt på lekser, prating, god mat eller dansing (salsa, merengue eller reggaeton... ) Det er utrolig moro!
Forrigje helg var alle førsteåringene på en camp, hvor vi sov ute i telt. Det regnet, og tempereaturen krøp raskt nedover. Halvparten av førsteåringene er nå småsyke. Vi hadde gjørmekrig og ble skikkelig møkkete (skal prøve å legge ut noen bilder). Campen fikk oss vireklig til å binde bånd oss førsteåringer imellom. Det var selvfølgelig rart uten andreåringene, men allikevel veldig givende. Vi er en morsom gjeng med veldig forskjelllige kvaliteter.
Tiden tikker videre, og det er i dag kun en måned til jeg kan dra hjem til Norge.... Gleder meg til å komme hjem, men har også innsett at gjennom de to passerte månedene så har dette stedet også blitt ett hjem, hvor jeg har en del av den nye familien min.
Hasta luego ;)
mandag 12. november 2007
Life and stuff...
Det er en god del kilometer mellom Øverbygdsveien 862 Biri Norge, og United World College of Costa Rica Santa Ana Centro 400 mts. Norte de la Iglesia Católica, Costa Rica!
Det er vanskelig å forklare den følelsen fra å plutselig komme til et sted som var så langt hjemmenfra, så langt fra alt som er trygt som familie og venner. Så langt fra det du mestrer, så langt fra følelsen av at noen passer på.
Det som først slo meg når jeg endelig lå der, i sengen min i det nye rommet mitt første natten, var at: Du er helt alene nå, du har tatt et valg, du har risikert en trygg tilværelse rundt folk som er glad i deg og som bryr seg om deg, du har forlatt ett skolesystem du er trygg på, en bygd og ett samfunn hvor du hadde din plass. Forlatt alt det som betydde mest for deg og som tegnet linjene i livet ditt, erstattet det med noe som kommer til å bety fantastisk mye for deg. Følelsen var utrolig overveldende, men det fikk meg til virelkelig å sette pris på hvordan livet hadde vært hjemme på Biri, på hvor glad jeg er for at jeg hadde mamma og pappa som støtter meg og dytter meg i de riktige retningene, viste ærelighet men samtidige danne ett slags uttrykk for ydmykhet. For vennene mine som har gjort meg reflektert og som jeg savner herifra til evigheten. Generelt følelsen av tilhørighet er så ufattelig viktig. Jeg vil bare bruke denne bloggen her og nå, til å takke alle som har støttet meg, ikke bare gjennom dette prosjektet men som alltid er der. Jeg innser at hadde ikke jeg hatt den trygghetsfølelsen fra hjemme, så hadde jeg sannsynligvis ikke vært her i det hele tatt.... Selvstendighet er en skummel men samtidig befriende ting, spesielt på ett UWC, hvor det forventes så utrolig mye av deg som menneske. Du skal ikke bare finne plassen din i dette samfunnet, men du skal finne din egen identiet. Du skal finne ut hva du vil prioritere og hvordan du vil priortiere det, og du lærer veldig mye om deg selv gjennom valgene du velger å ta. Man lærer å verdsette andre ting enn hva man skulle tro var opplagte prioriteringer. Man lærer å se styrker og svakheter i seg selv... Jeg tror min morale preken for dagen er over nå... Takk for oppmerksomheten :)
Det er vanskelig å forklare den følelsen fra å plutselig komme til et sted som var så langt hjemmenfra, så langt fra alt som er trygt som familie og venner. Så langt fra det du mestrer, så langt fra følelsen av at noen passer på.
Det som først slo meg når jeg endelig lå der, i sengen min i det nye rommet mitt første natten, var at: Du er helt alene nå, du har tatt et valg, du har risikert en trygg tilværelse rundt folk som er glad i deg og som bryr seg om deg, du har forlatt ett skolesystem du er trygg på, en bygd og ett samfunn hvor du hadde din plass. Forlatt alt det som betydde mest for deg og som tegnet linjene i livet ditt, erstattet det med noe som kommer til å bety fantastisk mye for deg. Følelsen var utrolig overveldende, men det fikk meg til virelkelig å sette pris på hvordan livet hadde vært hjemme på Biri, på hvor glad jeg er for at jeg hadde mamma og pappa som støtter meg og dytter meg i de riktige retningene, viste ærelighet men samtidige danne ett slags uttrykk for ydmykhet. For vennene mine som har gjort meg reflektert og som jeg savner herifra til evigheten. Generelt følelsen av tilhørighet er så ufattelig viktig. Jeg vil bare bruke denne bloggen her og nå, til å takke alle som har støttet meg, ikke bare gjennom dette prosjektet men som alltid er der. Jeg innser at hadde ikke jeg hatt den trygghetsfølelsen fra hjemme, så hadde jeg sannsynligvis ikke vært her i det hele tatt.... Selvstendighet er en skummel men samtidig befriende ting, spesielt på ett UWC, hvor det forventes så utrolig mye av deg som menneske. Du skal ikke bare finne plassen din i dette samfunnet, men du skal finne din egen identiet. Du skal finne ut hva du vil prioritere og hvordan du vil priortiere det, og du lærer veldig mye om deg selv gjennom valgene du velger å ta. Man lærer å verdsette andre ting enn hva man skulle tro var opplagte prioriteringer. Man lærer å se styrker og svakheter i seg selv... Jeg tror min morale preken for dagen er over nå... Takk for oppmerksomheten :)
onsdag 24. oktober 2007
Hola todos!
Veldig spennende å skrive sin første blogg... Må strengt talt innrømme at jeg egentlig ikke tid til dette, må egentlig øve til en matteprøve, rette et essay i engelsk, bake 50 kanelboller til en multikulturell workshop, lese økonomi, prøve å forstå hvorfor Stalin fikk makten etter Lenin i steden for Trosky og på toppen av det hele rekke å løpe en tur i regne, dusje, gå til middag, for så å gå til filosofi- kurs... Som du/dere allerede har forstått så går dagene her fort, og jeg har forstått at 24 timer er ikke nok for en dag, det skulle vært minst 30.. Kanskje dagene hadde gått rundt. Regner med at jeg ikke får begynte å bake før næremere rundt midnatt. Men men, slik er det på UWC.
Vi bor 170 studenter på campus, jentene og guttene er delt opp i 5 residenser, tre jenteresidenser og to gutteresidener (og ja, det er nesten 2-3 jenter pr. gutt på campus). Det er respresentert over 80 nasjoner her! Vi bor tre og tre på rommet, noe som i min case består av meg selv fra Noreg, Bianca fra Brasil, og Meilingh fra selveste Costa Rica. Ingen av roomiene mine snakker spesielt godt engelsk, så det går i spanglish for vår del. Det er selvfølgelig en fordel for meg som virkelig ønsker å lære meg spansk.
Jeg har allerede vært her i over en måned og hverdagslivet har sakte men sikkert startet å snike seg inn i sjelen. Det er en helt ny hverdag, en mye mer selvstendig og travel hverdag, allikevel er det ofte jeg stopper opp og tenker "wow, jeg er i Costa Rica, det er 30 varmegrader ute, jeg bor med 170 folk på min egen alder, jeg BOR med alle vennene mine!" mens andre ganger går tankene mer mot " åhh, jeg savner mammaen min, jeg skulle ønske noen kunne forstå meg like bra som vennene mine hjemme, jeg hater maten, IB er teit og umulig". Det er et sted som gir deg veldig blandede følelser og jeg inntar veldig mange flere inntrykk enn det jeg er vant med, dette gjør meg mer sår men samtidig mer refleketert... Det er selvfølgelig en bra ting, men kan være ganske tøft å stå opp mot i en alder av 17.
Jeg beklager så veldig mye, men tiden løper ut for min del, lover å komme innom og skrive mer om oppholdet så langt..
Vi bor 170 studenter på campus, jentene og guttene er delt opp i 5 residenser, tre jenteresidenser og to gutteresidener (og ja, det er nesten 2-3 jenter pr. gutt på campus). Det er respresentert over 80 nasjoner her! Vi bor tre og tre på rommet, noe som i min case består av meg selv fra Noreg, Bianca fra Brasil, og Meilingh fra selveste Costa Rica. Ingen av roomiene mine snakker spesielt godt engelsk, så det går i spanglish for vår del. Det er selvfølgelig en fordel for meg som virkelig ønsker å lære meg spansk.
Jeg har allerede vært her i over en måned og hverdagslivet har sakte men sikkert startet å snike seg inn i sjelen. Det er en helt ny hverdag, en mye mer selvstendig og travel hverdag, allikevel er det ofte jeg stopper opp og tenker "wow, jeg er i Costa Rica, det er 30 varmegrader ute, jeg bor med 170 folk på min egen alder, jeg BOR med alle vennene mine!" mens andre ganger går tankene mer mot " åhh, jeg savner mammaen min, jeg skulle ønske noen kunne forstå meg like bra som vennene mine hjemme, jeg hater maten, IB er teit og umulig". Det er et sted som gir deg veldig blandede følelser og jeg inntar veldig mange flere inntrykk enn det jeg er vant med, dette gjør meg mer sår men samtidig mer refleketert... Det er selvfølgelig en bra ting, men kan være ganske tøft å stå opp mot i en alder av 17.
Jeg beklager så veldig mye, men tiden løper ut for min del, lover å komme innom og skrive mer om oppholdet så langt..
Abonner på:
Innlegg (Atom)