Veldig spennende å skrive sin første blogg... Må strengt talt innrømme at jeg egentlig ikke tid til dette, må egentlig øve til en matteprøve, rette et essay i engelsk, bake 50 kanelboller til en multikulturell workshop, lese økonomi, prøve å forstå hvorfor Stalin fikk makten etter Lenin i steden for Trosky og på toppen av det hele rekke å løpe en tur i regne, dusje, gå til middag, for så å gå til filosofi- kurs... Som du/dere allerede har forstått så går dagene her fort, og jeg har forstått at 24 timer er ikke nok for en dag, det skulle vært minst 30.. Kanskje dagene hadde gått rundt. Regner med at jeg ikke får begynte å bake før næremere rundt midnatt. Men men, slik er det på UWC.
Vi bor 170 studenter på campus, jentene og guttene er delt opp i 5 residenser, tre jenteresidenser og to gutteresidener (og ja, det er nesten 2-3 jenter pr. gutt på campus). Det er respresentert over 80 nasjoner her! Vi bor tre og tre på rommet, noe som i min case består av meg selv fra Noreg, Bianca fra Brasil, og Meilingh fra selveste Costa Rica. Ingen av roomiene mine snakker spesielt godt engelsk, så det går i spanglish for vår del. Det er selvfølgelig en fordel for meg som virkelig ønsker å lære meg spansk.
Jeg har allerede vært her i over en måned og hverdagslivet har sakte men sikkert startet å snike seg inn i sjelen. Det er en helt ny hverdag, en mye mer selvstendig og travel hverdag, allikevel er det ofte jeg stopper opp og tenker "wow, jeg er i Costa Rica, det er 30 varmegrader ute, jeg bor med 170 folk på min egen alder, jeg BOR med alle vennene mine!" mens andre ganger går tankene mer mot " åhh, jeg savner mammaen min, jeg skulle ønske noen kunne forstå meg like bra som vennene mine hjemme, jeg hater maten, IB er teit og umulig". Det er et sted som gir deg veldig blandede følelser og jeg inntar veldig mange flere inntrykk enn det jeg er vant med, dette gjør meg mer sår men samtidig mer refleketert... Det er selvfølgelig en bra ting, men kan være ganske tøft å stå opp mot i en alder av 17.
Jeg beklager så veldig mye, men tiden løper ut for min del, lover å komme innom og skrive mer om oppholdet så langt..
Vi bor 170 studenter på campus, jentene og guttene er delt opp i 5 residenser, tre jenteresidenser og to gutteresidener (og ja, det er nesten 2-3 jenter pr. gutt på campus). Det er respresentert over 80 nasjoner her! Vi bor tre og tre på rommet, noe som i min case består av meg selv fra Noreg, Bianca fra Brasil, og Meilingh fra selveste Costa Rica. Ingen av roomiene mine snakker spesielt godt engelsk, så det går i spanglish for vår del. Det er selvfølgelig en fordel for meg som virkelig ønsker å lære meg spansk.
Jeg har allerede vært her i over en måned og hverdagslivet har sakte men sikkert startet å snike seg inn i sjelen. Det er en helt ny hverdag, en mye mer selvstendig og travel hverdag, allikevel er det ofte jeg stopper opp og tenker "wow, jeg er i Costa Rica, det er 30 varmegrader ute, jeg bor med 170 folk på min egen alder, jeg BOR med alle vennene mine!" mens andre ganger går tankene mer mot " åhh, jeg savner mammaen min, jeg skulle ønske noen kunne forstå meg like bra som vennene mine hjemme, jeg hater maten, IB er teit og umulig". Det er et sted som gir deg veldig blandede følelser og jeg inntar veldig mange flere inntrykk enn det jeg er vant med, dette gjør meg mer sår men samtidig mer refleketert... Det er selvfølgelig en bra ting, men kan være ganske tøft å stå opp mot i en alder av 17.
Jeg beklager så veldig mye, men tiden løper ut for min del, lover å komme innom og skrive mer om oppholdet så langt..
1 kommentar:
Hei Ida
Jeg har skype. Vi kan snakke sammen. Hva er ditt navn? Mitt er bente kvam
kyss og klem fra tante bente
Legg inn en kommentar