Back to the beginning.
Lørdag den 23 august returnerte jeg til Costa Rica, San Jose, Santa Ana. En mektig følelse av savn, glede og nervøsitet fyller meg i det flyet fra New York suser inn over det lille landet Costa Rica. Fuktigheten slår deg i ansiktet og den jetlaggen river deg i kroppen, noe som får det meste til å gå rundt. Etter immigration og customs sklir jeg og reisefølget ut i ankomsthallen, hvor det alltid er en merkelig stor mengde mennesker.. Selv om halvparet er masete taxisjåførere og andre slitsomme og masete mennesker som forgjeves prøver å få kontakt og spise deg levende. Vi kommer oss helskinnet gjennom og blir stående litt hjelpesløse alene og ikke vet helt hva vi skal gjøre utenfor. Så plutselig hører jeg noen skrike navnet mitt, og jeg får en horde finner hoppende på ryggen min. Latter, klemmer og en stor følelse av takknemlighet klarer å fylle hele den triste lille ankomstplassen. Vi venter en times tid på det neste reisefølget, før skolebussen kommer og henter bagasje og oss. Folk skravler i ett sett, og det hele er i grunn ganske overvelmende. En pirrende følelse å kjøre gjennom Santa Ana, og i det fjerne syne den røde porten vår. Ett smårørende øyeblikk da vi møtte portvakten, som jeg forsåvidt aldri i mitt liv har sett smile. Og jadda, på den rar måte var vi glade for å se han også.
Det har vært veldig rart å komme tilbake. Det å på 24 timer snu livet på hodet, reise fra alle, skaper alltid en blandet følelse av frykt og selvstendighet. Verden er mikroskpopisk, og så forferdelig udefinerbar. Jeg har aldri hatt en så sterk følelse av å vært kjent i noe så ukjent. Og selv om jeg har burkt ett helt år av livet mitt her, føler man seg fortsatt så ydmyk. Det har vært helt INCREDIBLE å se alle sammen igjen. De betyr virkelig så mye for meg.
Nå er klokka 06.31 på morgenen. Det er alltid noen fordeler med å ha jetlag. Jeg falt i koma i går kveld, etter å ha sovet 4 sammenhengede timer dagen før, og med en innlagt tidsforskjell på åtte timer. Ellers har jeg innstallert meg på rom, og kjøpt nytt sengesett og ett veldig stort og fint håndlke. Klokken ni i dag skal vi ha møte med Carey, vår akademiske koordinator og Mauricio, vår lille rektor. Folk begynner å komme, og rommene fylles sakte men sikkert opp.
Rommet mitt i år består av Seniors: Ida (Norway), Liza (Kosovo) og First Year: Miss ukjent (Ghana). Foreløpig er jeg alene.
Himmelen er blå ute og sola begynner å titte over åskammene her inne i Central- Valley. Det er grønt og frodig og mange varmegrader. Det er godt å være tilbake. Jeg er priviligert som får lov til å være med på alt dette.
Til alle der hjemme: Jeg savner dere, og tusen takk for en veldig fin sommer.
Chao!
